Målet om 50 prosent utslippsreduksjon for olje- og gassindustrien i Norge i 2030 er fortsatt innen rekkevidde, men har blitt mer krevende som følge av økte kostnader, et presset leverandørmarked, en mer krevende kraftsituasjon og utfordringer med tilstrekkelig nettkapasitet.
Se opptaket fra overleveringen av rapporten
Olje- og gassnæringen i Norge skal redusere utslippene med 50 prosent innen 2030 sammenlignet med 2005 og ned mot null utslipp i 2050. Utslippene holdt seg stabile i 2022 til tross for at Norge økte gassleveransene til Europa til det nest høyeste nivået i norsk sokkels historie og var 11 prosent lavere sammenlignet med referanseåret 2005.
– For å nå de nasjonale klimamålene på en mest mulig kostnadseffektiv måte, kommer man ikke utenom at deler av sokkelen må elektrifiseres med kraft fra land. Det reduserer utslippene både nasjonalt og globalt. Og sammenlignet med elektrifiseringsprosjekter i landbasert industri og i transportsektoren, er mange av prosjektene i olje- og gassektoren meget effektive både med hensyn til kraftforbruk og tiltakskostnad. Fram mot 2030 er kraft fra land det absolutt viktigste tiltaket for å få ned utslippene, og det er viktig for bransjen at politikerne legger til rette for forutsigbarhet og stabile rammebetingelser for å nå klimamålene, sier Benedicte Solaas, direktør klima og miljø.
– For å nå de nasjonale klimamålene på en mest mulig kostnadseffektiv måte, kommer man ikke utenom at deler av sokkelen må elektrifiseres med kraft fra land.
Dersom kun de besluttede tiltakene blir realisert, anslås olje- og gassindustriens utslipp å falle med 29 prosent i 2030. Hvis også modne, men ikke besluttede tiltak blir realisert oppnås 35 prosent kutt. Det viser at det allerede er gjort og gjøres en betydelig innsats, men for å nå målet om 50 prosent kutt i 2030, er det avgjørende å få modnet frem og gjennomført tiltak som i dag er på mulighet og screening nivå hos selskapene.
– Skal vi greie å nå målene vi har satt oss og utvikle nye nasjonale energiverdikjeder må myndighetene være villige til å sette inn et taktskifte med tanke på virkemidler, saksbehandling og organisering. Vi ser at andre europeiske land får det til, og da bør Norge også få det til. Dette er det tredje året KonKraft-partnerne rapporterer på måloppnåelse og kommer med anbefalinger til myndighetene. Bransjen viser at det er mulig, men det blir krevende, så da må tempoet opp, og myndighetene på banen, fortsetter Solaas.
Foruten kraft fra land, står energieffektivisering og redusert fakling for det største potensialet for utslippsreduksjoner, med 700 000 tonn CO2 innen 2030.
– Forutsigbare rammevilkår og et forsterket virkemiddelapparat er avgjørende for selskapene som skal gjennomføre store og langsiktige klimainvesteringer som også skal være økonomisk forsvarlige i 2030. Både et CO2-fond, endring av Enovas mandat og forlengelse av NOx-fondet vil kunne være viktige virkemidler for å realisere utslippsreduksjoner og for å skalere opp nye verdikjeder, sier Solaas.
Kraftforbruket er nedjustert sammenlignet med fjorårets prognose
Sammenlignet med fjorårets prognose, er kraftforbruket fra installasjoner i drift nedjustert med nesten 1 TWh i 2030 i årets prognose. Videre er det forventede kraftforbruket som er tildelt nettkapasitet i 2030 redusert med nær 2 TWh.
Den oppdaterte prognosen for kraft fra land til norsk sokkel per april 2023 viser at kraftforbruket på norsk sokkel vil øke betydelig fra 2026 frem til og med 2030. Videre vil kraftforbruket trolig nå en topp tidlig på 2030-tallet avhengig av hvilke elektrifiseringsprosjekter i planleggingsfasen som realiseres, og eventuelt når dette skjer.
Petroleumssektorens etterspørsel er forholdsvis lav sammenlignet med annen industri, og mange av petroleumssektorens elektrifiseringsprosjekter er modnet over lengre tid når det søkes om tilknytning sammenlignet med søknader i andre sektorer.
– Vi må jobbe sammen for å løse den krevende kraftsituasjonen, samtidig som vi skal nå klimamålene. Fremover øker kraftforbruket i tilnærmet alle sektorer, ifølge Statnett. Det betyr at vi må bygge ut mer kraft for å dekke etterspørselen. Det er et stort potensial for å bygge ut havvind på sokkelen, og det ønsker vi som næring å være en del av. Men for å nå regjeringens mål om å bygge 30 GW mangler det en overordnet plan, sier Solaas.
Prosjekter innenfor nye verdikjeder på sokkelen er i startfasen, med et betydelig potensial mot 2035
For første gang har KonKraft laget en oversikt over potensialet for årlig CO2 -lagring på sokkelen. Sammenstillingen viser en rask oppskalering av lagringskapasiteten fra 2026 og et samlet lagrinspotensial i 2030 på mellom 40 og 50 millioner tonn. Det er nesten like mye som Norges totale klimagassutslipp.
– Norge har et konkurransefortrinn i utviklingen av karbonfangst og -lagring dag, men for å forbli konkurransedyktig må det etableres kommersielle ordninger som bidrar til å lukke gapet mellom nødvendige investeringer i CCS-verdikjeden og karbonkostnad for at nye prosjekter skal realiseres. I dag er det krevende å inngå langsiktige og forpliktende kontrakter, og her kan Norge ta en rolle slik at vi får etablert et marked for CCS, sier Solaas.
Planer for storskala havvindutbygging på sokkelen er i gang – nye områder må utlyses raskt
Det siste året har det skjedd mye innen havvind på norsk sokkel. Konkrete planer for oppskalering av kraftproduksjonen fra havvind på sokkelen er i gang. Verdens største flytende havvindpark, Hywind Tampen, ble satt i drift i november 2022, og skal redusere de årlige utslippene fra Gullfaks og Snorre med 200 000 tonn CO2. I mars 2023 ble de første havvindparkene utlyst for Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord. Disse prosjektene kan alene gi kraft på over 15 TWh dersom de kommer i drift rundt 2030.
– Det er et stort potensial for havvind, men rammebetingelsene vil avgjøre hvor mye som realiseres. Noen av barrierene for å skalere opp havvind er mangel på en overordnet plan, kapasitet i verft og havner og saktegående behandlingsprosesser. Skal vi lykkes med å realisere målene vi har satt oss må dette på plass, avslutter Solaas.
Utslippene fra offshore maritim virksomhet er fallende
I 2022 er utslippene fra innenriks maritim virksomhet knyttet til olje- og gassindustrien estimert til 1,84 millioner tonn CO2, det er 13 prosent lavere enn i basisåret 2008.
I årets rapport er det for første gang samlet data i sanntid for utslipp og teknologibruk på offshoreskipene, noe som gir et langt bedre grunnlag for å måle utslippene fra maritim virksomhet knyttet til olje- og gassindustrien på norsk sokkel.
Norsk olje- og gassnæring, sammen med rederier og riggeiere, skal være en pådriver for at fartøyskategorier innenfor offshore maritim aktivitet bidrar aktivt til oppnåelse av målene i Regjeringens handlingsplan for grønn skipsfart om 50 prosent utslippsreduksjon. Utslipp fra maritim offshoreaktivitet står for om lag 37 prosent av utslippene fra innenriks sjøfart og fiske, ifølge Miljødirektoratet.
Ved bruk av operasjonelle tiltak som farts- og ruteoptimalisering og bruk av strøm og batterier er det et reduksjonspotensial for offshoreskip på 40 prosent i 2030. Ytterligere reduksjoner kan oppnås ved bruk av alternative drivstoff, når disse er på plass, og ved innfasing av mer energieffektive skipsdesign.
Bakgrunn
Olje- og gassindustrien i Norge lanserte i januar 2020 ambisiøse klimamål om å redusere utslippene med 40 prosent innen 2030 og ned mot null i 2050 sammen med KonKraft-partnerne. KonKraft legger i den videre oppfølgingen mot måloppnåelse i 2030 til grunn Stortingets mål om 50 prosent.
Hvert år skal KonKraft rapportere på status knyttet til måloppnåelse både når det gjelder utslippsreduserende tiltak og status for utviklingen av lav- og nullutslippsløsninger og nye verdikjeder som hydrogen, karbonfangst og –lagring og havvind. Statusrapporten som legges fram nå er den tredje i rekken.
KonKraft består av NHO, LO, Offshore Norge, Norsk Industri, Industri Energi, Fellesforbundet og Rederiforbundet.
